Lomsdal Visten:

Nedenfor har jeg satt sammen en liten historie basert på notatene mine fra turen til Lomsdal Visten Nasjonalpark. Jeg fant noen fine bilder fra turen som jeg også la inn i artikkelen. Jeg er ikke akkurat noen skribent, men jeg har nå gjort et tappert forsøk på å få det lesbart :)

 Fint om noen har kommentarer til artikkelen.

 

Lomsdal- Visten

Et ørret paradis!

 

 

Lomsdal- Visten er en av våre minst besøkte nasjonalparker. Her kan en telte i ukesvis uten å treffe folk. Det var nettopp dette så fenget min oppmerksomhet.  I år hadde vi ikke like mye tid som vi normalt har på slike villmarksturer. Det fikk holde med en uke denne gangen. Har man et villmarkshjerte og brenner for fisketurer med telt og svartkjel, er det viktig å benytte seg av den tiden en har til rådighet.

Når kartene var ankommet postkassen, startet den endelige planleggingen. Vi fant fort ut at ei uke i denne parken var litt i korteste laget. Hovedplanen var først å krysse parken på tvers, men dette ble fort omgjort til en rundtur. To uker vil være passe tid for den som ønsker å utforske området. Det er mye sten og fjell i nasjonalparken, og enkelte deler av parken kan være vanskelig å ta seg frem i. De nedre delene er godt bevokst med planter og trær. Mange av dalene  minner faktisk om frodige oaser. Lenger oppe er det høye fjell med daler og juv.

Det er lett å føle ensomheten her, og man blir fort liten i den store majestetiske naturen som dominerer i parken.

Ryggsekkene er pakket og alt skal være klart for turen i den  mystiske parken. Jeg for min del kjører fra Lofoten. En kjøretur på totalt 10-12 timer samlet sett, inkludert båtreiser. Frank kjører fra Karmøy. En mye lengre biltur på drøye 20 timer. Reisetiden vår forteller vel sitt om hvor viktig det er for oss å besøke akkurat denne parken.  Ønsker en mer inngående informasjon om parken, anbefaler jeg å kjøpe boka ”Lomsdal- Visten, det gjemte landets villmark” av Marius Nergård Pettersen.

 

Ørretfiske

Parken har flere store gode fiskevann. Fiske er etter vår oppfatning jevnt over bra. Vi fikk fisk av bra størrelse i alle vanna vi prøvde å svinge stanga i. Med jevnt over bra, så mener jeg alt fra 0,5 kilo og oppover. Vi fikk faktisk ikke en eneste fisk som var under 0,5 kilo. Jeg vil ikke nevne navn på spesifikke vann med tanke på fremtidig avfisking. Det kan derimot lønne seg å ta en telefon til kjentfolk av parken, for det gjorde nemlig vi.

 Vegetasjonen rundt de lavere liggende vanna består hovedsakelig av bjørk og kratt. Noen enkelte furu eller grantrær vil en også kunne oppleve.  Etter hvert som en sluker høydemeter blir terrenget mer og mer nakent og karrig. Vanna blir kaldere og kaldere og fisken blir sløvere og vanskeligere å få. Fiskestengene kom tidlig ut av sekkene våre. Nesten i fra første pytten vi passerte, begynte det å klø i kastearmen.

 

Vi begynte en strategisk jakt etter storørreten. “Du går til venstre og jeg går til høyre” ; slik låter det ofte når vi legger i vei med stengene. Men innerst inne har begge lust til å gå til venstre. Det er der innoset er, og vi vet begge at det er her storfisken ofte står. Atter en gang har vi rett. Frank fisker med en liten Loftys Cobra eller Tasmanian Devil i sterke farger av gul og orange. Han gikk mot venstre. Dette kombinert med et gjennomtenkt slukvalg resulterte i 3 stk kilos flotte ørreter på under en halv time...! Jeg gikk til høyre og fisket med en stor Lillauren (blank med røde prikker) på 18 gram. Jeg fikk en flott fisk på 0,5 kilo. Jeg så meg nødt til å bite det i meg og bevege meg mot venstre og Frank. Dette skulle vise seg å være et lurt valg. I det jeg kom bort til Frank ved innoset, fikk jeg en flott ørret på 860 gram.

 

 

Frank gav seg tidlig. Han hadde mer enn nok fisk til både kvelds og til neste morgen. Han gikk bort til teltplassen, kjepphøg og med et fårete glis om ansiktet. Jeg fikk det som fortjent, etter den flotte ørreten på 820 gram som jeg fikk tidligere på dagen... Det er sånn det alltid er. Hovmod slår alltid tilbake på en til slutt ;)

 

Konkurranse er viktig for oss på slike turer.  Alle fiskene var av flott kvalitet, røde og fine i kjøttet.  Enkelte ørreter gav oss også en real fight med bremsen. Herlig!. Det er dette som er livet!! Litt senere denne kvelden ble himmelen til en ren opplevelse. Å sitte nede ved vannkanten å bare nyte livet og omgivelsene er sjelefred. For meg var det noe som manglet. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med å ikke være i nærheten av kilos fisk. Frank hadde jo fått 3stk!

 

I mens Frank ennå hadde lunken kaffe igjen i koppen, tok jeg stanga med meg for på nytt å prøve lykken i innoset. Fire kast uten et tegn til liv. På det femte hogg det skikkelig til, og jeg kjente med en gang at dette var kilos-fisk, og vel så det.  Fisken gav meg en real kamp. Kanskje den beste jeg noen gang har hatt med en ørret? Heldigvis hadde jeg fireline på snella så den burde tåle påkjenningen. Det gjorde den heldigvis, og etter noen drøye minutter lå det en flott blank ørret på 1,4 kilo på bakken og  kikket opp på meg med fuktige øyne. Det er slike øyeblikk som varmer i et villmarkshjerte. Det er slike øyeblikk du aldri glemmer . Denne ørreten var og forble turens største ørret. Men vi er begge overbevist om at hvis vi hadde vært lenger i dette vannet hadde vi nok tangert også denne rekorden. Sannsynligvis svømmer det slike rundt om i de fleste vanna i parken.  Nesten helt sikkert  i de vanna med litt størrelse på.