Vintertur til Øvre Dividal nasjonalpark:

Vintertur til Øvre Dividal nasjonalpark:

 

 

Vi har snakket om en vintertur lenge, og vi nærmer oss avreisedato! Kalenderen viser 22. februar. Etter en del planlegging og pakking er bilen klar, og jeg setter kursen mot Dividalen nasjonalpark. Jeg svinger innom Evenes flyplass og plukker opp min gode venn og turkamerat, Frode Merkesvik. Han er nok like spendt som meg! Vi har mye nytt utstyr med oss på denne turen, og det skal bli spennende å se hvordan dette fungerer i praksis!

Vel fremme ved Frihetsli stopper vi og spør de fastboene om hvor vi evt. kan parkere bilen. Vi får beskjed av fruen i huset at vi må snakke med bonden selv, men han er for øyeblikket opptatt med å slakte en elg som nettopp har gått gjennom isen. Vi kjører litt lenger innover på veien og treffer på bonden og elgen, noen hundre meter lenger inne. Han forteller oss at det er en parkeringsplass litt lenger inne. Denne blir brøytet, så det er ingen fare for at vi ikke får frem bilen igjen etter endt tur. Dette er viktig informasjon, for det kan legge ned mye snø på ei hel uke her inne. Etter at vi hadde pakket i pulkene gikk vi innover dalen. Vi gikk ca 4-5 km før vi nådde punktet for oppstigningen ved Skaktaråsen.

 

Bildet er tatt under oppstigningen

 

Dette er samme løypa som jeg gikk opp i høst. Det er nå blitt mørkt , og vi slår opp teltet med lys fra hodelyktene. Det har også begynt å regne. Tro det eller ei…Hvem skulle trodd det, i slutten av februar? Vi slår camp like ved stien.
Det er mildt neste morgen når vi våkner. Det regner fortsatt og gradestokken viser rundt 2 plussgrader.. Snøen er våt og det ser ikke lovende ut for forflytningen oppover i terrenget. Vi koker oss havregrøt i håp om at været skal bedre seg noe. Når maten er inntatt og oppvasken er unnagjort, har det faktisk sluttet å regne! Vi bestemmer oss for å prøve på oppstigningen. Helfellene blir påmontert skiene, godt mot og en hel del optimisme blir tredd nedover ørene på oss. Pulkene blir pakket og det bærer i vei oppover. Vi går langs Skatarelvas høyre side.
 

 

 

Det er et jævla føre. Snøen er våt og det klamper seg hele tiden under skiene. Jeg har helt nye feller og blir plaget en del verre med dette enn Frode, som har brukte feller. Kan det være at mine feller er helt nye og dermet suger mer vann enn gamle feller? Ikke vet jeg, men jeg gikk i alle fall hele turen opp og forbannet meg over dette. Et slikt føre som dette suger kreftene ut av bena ganske fort. Heldigvis hadde Frode med seg fellevox, noe jeg faktisk aldri hadde hørt om før. Optimistisk blir dette prøvd ut. Det virker til en viss grad, men det er tungt å gå fremdeles. Vi er nødt til å gå i sikk sakk nesten hele veien opp. Føret blir gradvis bedre jo lenger opp vi kommer. Helt oppe er forholdene i andre enden av skalaen, skare. Skare kombinert med kraftig vind er heller ingen god kombinsjon....

 

 

 

Når vi nesten har nådd toppen dukker det noen reinsdyr opp. De står oppe på en forblåst kolle og beiter. Med en gang de ser oss får de fort fart på skrotten og er raskt ute av syne. Vi skremmer også ut ei røy på veien opp. Dette er stort sett det vi ser av vilt denne første dagen.
Siden det er en del vind bestemmer vi oss for å sette opp leiren i treskille, slik at vi får litt le. Bak en liten ås finner vi oss en flott plass. Her er det nesten helt vindstille. En fantstisk fin plass! Teltene er oppe rundt 16.30, og jeg kryper inn i posen for andre gang 22.30, etter en fotorunde ute i mørket.  Fjellluften gjør noe med en, søvnigheten siger på. Frode tror jeg sover allerede..
 

Vel oppe! Trøtt og utslitt.
 

Første offisielle turdag er unnagjort og i dag er det dag 2, og 25 Februar. Det er lett snøvær i det jeg våkner. Det er vanskelig å stå opp når en hører nedbøren som treffer teltduken. Som regel høres det mye verre ut det det i virkeligheten er. Jeg ligger lenge og bare hører på lyden. Omsider kommer jeg til meg selv, og får laget meg noe mat. Det blir risengrynsgrøt på meg i dag. Alt er litt mere tungvint på tur om vinteren, som snøsmelting for eksempel. Dette er noe vi må gjøre hver morgen. I dag gjorde jeg det etter at frokosten var inntatt. Jeg trenger 2 liter vann til å supplere med hver dag under forflytning. Vi ble ganske sene i dag, rundt halv elleve er alt pakket, og vi er klare til å gå. Målet for dagen er å komme oss inn til Ravdojavre, eller røyevann som det heter på norsk. Her inne er planen å fiske litt, for så å gå videre rundt fjellmassivet Jerta og ned i Dividalen igjen på den andre siden.

Tatt av vinden!

Rundt Store Jerta blåser det ekstremt i dag. Det er nok storm i kastene! Pulkene våre blåser på tverra hele tiden, og det er utrolig vaskelig å gå. Med skareføre og en pulk som står 90 grader ut fra oss, så kan du tenke deg at vi hadde mer en nok med å holde oss på bena! Vi hadde et tilfelle der vi begge faktisk gikk på tryne samtidig i samme nedoverbakke. Jeg for min del fikk pulkdraget rett inn under ribbebena, noe jeg faktisk plages med  enda, i skrivende stund. Bortsett fra dette uhellet har det gått stort sett bra med oss. Når jeg er inne på det så kan jeg jo nevne et lite uhell Frode hadde i det han skulle til å se på kompasset. Han mistet overtrekksvotten i kuligkastene. Heldigvis så stod jeg og så på, og med en rask respons klarte jeg utrolig nok å spurte innpå den. I løpet av bare noen få sekunder var den kommet flere titals meter av gårde. Flaks!

Vi ser stort sett rein hele tiden. Det er mye rein her oppe.  Noen store flokker med ryper har vi også sett. Disse treffer vi stort sett på de aller mest forblåste plassene.
Etter godt og vel 15km med slit og sidevind er vi fremme ved Ravdojavre. Det blåser fremdeles frisk, og jeg har problemer med å få opp Staikaen. Som er modellen på teltet mitt. Frode har det litt lettere med sitt Keron telt. Bedre plass har han også. Nesten som et middels stort hotellrom å regne i forhold til mitt.. Vi setter opp hver sine telt også i dag. Dette er noe vi alltid har gjort på tur. Sommer som vinter. Det å styre alt rotet selv, samtidig som man kan legge seg nedpå når en vil, er viktig synes vi. Å gjøre det på denne måten fungerer utmerket for oss. Det er ikke alltid vi er allverdens sosiale på kveldene, men det gjør ingenting. Vi strives god slik som dette.
Det har vært forholdsvis mildt i dag. Bare 1-2 minusgrader, men med den sterke vinden blir det fort 10-15 effektive kuldegrader. Ifølge værmeldingene har de meldt mindre vind fra i morgen av. Det finner vi fort ut av...

 

 

 

 

I dag er det dag 3. Jeg våkner til strålende sol og det er helt vindstille. Fantastisk! Og hvilken flott teltplass vi fant oss i går, i den sterke vinden. Nedenfor oss ligger Ravdojavre. Den er lettere å se nå som det er klart i været. I går kveld gikk jeg ned mot isen for å bore etter vann, men jeg måtte snu da jeg ikke klarte å se skille mellom isen og fastland. Nå kan jeg se at sporene mine stopper ca 10 meter fra iskanten....
I dag skal røya til livs. Etter enda en porsjon risengrynsgrøt til frokost, havregrøt for Frodes del, går vi nedover med boret under armen. Vi finner fort ut at isen er tjukk. Litt for tjukk faktisk. Selv om det meste av snøen rundt hullet er gravd vekk, rekker ikke boret gjennom. Vi må ty til nødløsningen, og forlengeren som jeg har liggenede inne i rører til isboren. Dette fungerer i utgangspunktet stort sett greit, men nå har jeg faktisk klart å rote bort låsebolten som skal være gjennom stengene. Vi prøver først med stålstreng som løsning, men den ble fort avrevet. Neste forsøk ble en liten karabinkrok i aluminium. Denne fungerte greit nok, og vi fikk boret opp fire hull. Det har begynt å blåse litt igjen, og det blir fort kaldt på isen. Maggotten som jeg har med meg, er selvsagt frossen. Jeg glemte ut å holde den temperert. Jeg får bruke det som unskyldning for at jeg ikke fikk fisk... Frode fikk en liten tass på snaue 300g. Det ble en kort fiskeøkt, men vi har da i det minste fisket på Ravdojavre.

 

 

Etter en litt kald time på isen bestemmer vi oss for å kapitulere og heller fortsette turen videre. I det vi holder på og pakker isfiskesakene ute på isen, ser jeg en rød ballong komme flyvende sakte inn over isen. Jeg gnir meg i øynene og  kikker på ny, før jeg i det hele tatt våger å spørre Frode, om han ser det samme. Han bekrefter, og får fanget den på kamera. Rare greier! Hvor i all verden kom den i fra? Var det et tegn? Vi tenker ikke så mye mer på det og kommer oss av gårde.

 Det blåser mer og mer. I tillegg til vinden så er det mye fokk så sikten er veldig dårlig. Det er ikke mange titals meter vi ser
, til tider er sikten lik null. Jeg kan nevne et eksampel hvor jeg tror jeg ser et dyr på lang avstand. Jeg er 100% sikker på at det ikke er noe reinsdyr jeg ser, og sier til frode:”det der er ikke noe reinsdyr, Frode. Det må være en jerv eller noe, for jeg ser at det rører på seg”. Frode sier seg enig.  Etter å ha gått ca 3 meter avgårde trør vi på “jerven”, som viser seg å være et lite bær som ligger i snøen.... Vi holdt på å le oss ihjel......

Vi har nå nesten ingen holdepunkter i terrenget. En og annen sten dukker opp, men det blir skjeldnere og skjeldnere. På GPS’en ser vi at vi er 200 fattige meter fra svenskegrensa, før vi på ny forandrer kursen nedover mot Dividalen igjen. Det begynner å klarne litt opp når vi passerer sør for Store Jerta. Vi finner oss en flott flat plass til teltene. Litt værutsatt, men det er ikke så mange plassene å velge mellom når du ikke ser noen ting som helst. I følge GPS’en setter vi opp teltene på ei elv. Det er helt stille når vi tar tak i teltjobben. Nesten som noe er galt. Jeg må innrømme jeg tenkte litt på den røde ballongen iblandt kilometerne vi gikk. Kanskje med god grunn?. Ikke vet jeg, men som ordtaket sier: “stille før stormen” stemte jo på en prikk!  Nesten på sekundet vi gikk inn i teltene, hørte vi det smalt oppe i fjellet. Det var vinden som hilste... joda det blåser opp til storm. Heldigvis har vi bardunert skikkelig, og spadd snø rundt duken på begge teltene.

Jeg ligger lenge å hører på stormen som raser ute. I tillegg snør det og fokker noe voldsomt. Den fine puddersnøen fyker inn og legger seg på innerduken. Frode er også plaget med dette, og hiver på seg klærne og går ut i det hustrige været for å spa mer snø rundt teltene. Dette hjelper ,og vi blir kvitt problemet. Uværet forsetter hele kvelden, og litt utpå morgenkvisten. Det har vært utfordrende å holde tingene tørre inne i teltet. Med så store temperaturforandringer vi har hatt, har det slått seg i teltet, soveposen er blitt ganske fuktig, da spesielt i fotenden. Etter inntatt frokost (som faktisk ble havregrøt i dag) melder en annen utfording seg. Naturen kaller og jeg må på do i snøfyket....Det blåser fremdeles friskt med snø i luften. I tillegg er det ingen ting å skjule seg bak. Jeg går bak teltet, selvsagt den siden det blåser mest på, tar med meg spaden og pulken. Pulken bruker jeg som skjul mot vinden, og spaden bruker jeg for å grave meg litt ned i skjul. Resten går av seg selv og trenger ingen nærmere beskrivelse....for å si det slik, så tar du ikke akkurat med deg avisa på dobesøket ;)

Vinden har avtatt litt nå, men ute er det fremdeles totalt whiteout. Vi ser ingenting. Terrenget vi skal gå i er flatt og lettgått, og vi bestemmer oss derfor å gå videre på GPS og kompasskurs. Dette er en ny erfaring for oss, og er egentlig ganske så spennende! Turen videre går utrolig bra. Vi tar det litt roligere enn normalt, og det er artig å se hvor fort en kommer ut av kurs, dersom man ikke bruker kompasset regelmessig. Jeg dreier hele tiden mot høyre, og må korrigeres av Frode med jevne mellomrom. Gps’en brukes også hele tiden til å sjekke posisjon, og hvor langt vi  har gått. Uten denne hadde vi vært værfaste. Vi går hele dagen i total whiteout. Vi ser absulutt ingenting, og det er til tider litt ubehagelig, spesielt når jeg får den følelse av å miste balansen.

 

 

 

 

Når vi nærmer oss Dividalen begynner det å lette og selve dalen åpenbarer seg for oss. Fantastisk utsikt. Vi forsetter litt ned i dalen, tar oss en matbit og setter kursen direkte mot Dividalshytten. Steike. Her var det fint! For en flott utsikt. Ikke et menneske å se. Siden noe av utstyret vårt er vått, mener vi begge at vi fortjener en hytteovernatting med klærtørk på menyen. Heldigvis har Frode med seg turisforeningens nøkkel. Kvelden tilbringes ved stuebordet hvor vi spiller sjakk, kort og yatzy. Det er greit å være litt sosial også J

 

Dividalshytten
 

Det er tydelig at det er lite folk i området for tiden. Vi har ikke sett noen siden vi begynte turen på søndag. I dag er det fredag. Jo, når jeg tenker meg om så, så vel Frode noen som kom rekende forbi Dividalshytta med et par hunder.

Etter ei natt på hytta våkner vi til et nydelig vær med 2 minus og solskinn. Morgensmaten blir unnagjort og vi bestemmer oss for å sette kursen ned igjen mot divielva. Det er til tider bratt og glatt føre i nedoverbakkene. Det er skareføre. Vi prøver å følge et gammelt spor som går gjennom de merkeligste plasser. Flere ganger ramler vi og havner i de utroligste stillinger. Med pulken som ganske velvillig kommer fykende bakfra, er det nesten umulig å unngå å gå på tryne. Dette skjer flere ganger ,og den ene gangen, i det jeg ligger med trynet godt plantet nedi skaren, kommer pulken og pulkdraget og trefffer meg midt inn under ribbebeina. Joda, den treffer selvsagt akkurat på samme plass som sist. Dette resulterer i et brukket, eller bristet ribbebein.

Omsider kommer vi oss ned til selve Divielva. Her nede ser vi skispor på elveisen. Vi velger å følge disse et lite stykke ned mot Anjavassbua. Etter noe leting finner vi ut at Ajavassbua er låst, og planen vår om å skrive oss inn i hytteboka forsvinner ut i snøen....

Vi  har valgt å ta det med ro de neste og siste dagene av turen. Være i skogen, fyre bål og filosofere over alt og ingenting. Ikke langt i fra Anjavassbua bestemmer vi oss for å finne oss en teltplass i skogen. Det gjør vi forøvrig også, men i det vi skal til å trø ned snøen for teltene, oppdager vi et lite krypinn rett bortenfor hvor vi nå står. Vi går selvsagt bort og kikker, og oppdager at det er statsskog som har restaurert ei gammel jaktkoie til bruk for vandrere og jegere. Ole Nergårdsbua som det heter, ser riktig så koselig ut med det sparsomme iventaret, to senger og en vedfyringovn. Her var det så flott at vi kunne ikke unngå å innlosjere oss. Vann i fra elva har vi også tilgang på. Vi får fort fyr i ovnen, og drar fram yatzyen som enda er varm etter alle rundene oppe i Dividalshytten.

Utpå kvelden kommer det to damer rekende forbi med pulk. De stopper innom for en hyggelig prat. Teltet slår de opp utenfor koia. De er på treningstur for å bli kjent med utrusting og rutiner, forteller de senere rundt kaffebordet. Det er alltid hyggelig med selskap. Spesielt når det er noen med så bred erfaring og turtips innen friluftslivet. Vi fikk mange fine tips til turområder som helt sikkert skal følges opp i fremtiden.  Det er nå lørdag, og planen er å gå frem til Frihetsli. Legge oss siste natta i nærheten av bilen, slik at vi kan komme oss raskt av gårde, slik at Frode rekker flyet på Søndagen. På veien inn dumper vi oppi en utrolig flott teltplass, med utsikt over deler av dalen. Her var det så fint at vi bestemmer oss heller for å ligge her siste natta. Jeg ser at det er mye fin ved i området, og gleder meg selvsagt til kvelden rundt bålet.  Etter at teltene er slått opp, graver oss ei bålgrop et lite stykke unna. Turen avsluttes på en måte rundt dette bålet. Bålfyring som er min favorittsyssel i fjellet, gjør dette til en fullverdig avsluning på turen.

 

 

 

Vi er begge enige om at dette har vært en lærerik og opplevelsesrik tur. Teringkast 7 J