Øvre Dividal Nasjonalpark

Loffetur i Øvre Dividal Nasjonalpark:

 

Jeg har vært nysgjerrig på Øvre Dividal lenge. Endelig har tiden kommet, og jeg er virkelig klar for en ny utfordring. Det er sent på året og kalenderen viser Oktober. Vi er i sesongskifte og kong vinter kan gjøre sin entre når som helst. Det gjelder å være forberedt. Værutsiktene ser ikke så verst ut heller, årstiden tatt i betraktning. Jeg vet at det er kommet snø på de aller høyeste fjelltoppene allerede, krysser fingrene for at jeg ikke får det aller verste været.

 

 

 

 

Selve turen var planlagt å starte fra stien ved Frihetsli, men ettersom jeg ikke kunne finne den, valgte jeg heller å starte 5 km sør for Frihetsli, nærmere bestemt langs vassdraget Skâktârjohka. Det er tydelig at det er mye bjørn i parken. Nede ved veien ved hver inngangsport er det plassert ut poser og kasser for innsamling av bjørnemøkk til DNA testing. Dette er visst nok for kartlegging av hvor mye bjørn det er, og bjørnens vandringsmønster. 
Selve turen min begynner med en forholdsvis grei stigning. Stien er god, tørr og fin. Like greit å bruke stiene inn og ut av sånne områder som dette. En sparer mye tid og energi på det, og kan heller bruke den verdifulle tiden på områder som er mer øde vel inne i parken.

 

 

 

 

 

Midt foran nesa mi, rett ved stien bakser det ut av ei stor furu, en stor gammel tiur. Den skal være glad jeg har hagla godt nedpakket i sekken!
Dette er mektig natur. Spesielt artig er det å se hvordan tusener av år har formet “cannyon” som elva Skâktârjohka renner gjennom.
Dæven, her var det flott! Jeg nærmer meg fjellmassivet Litle Jerta med sine 1279 meter, og dens storebror Jerta med sine voldsomme 1428 meter over havet. Her inne dalen, mellom de store fjella, får jeg en følelse av å være liten og alene.

 

 

 

 

Jeg har sett meg ut en flott camp nede ved elva, og i det jeg skal krysse en liten sidebekk, klarer jeg kunststykket å skli på en sten. Jeg ligger langstrak i vannet med den ene armen under meg og den andre som holder kameraet, holder jeg over vannet. Der ligger jeg i en 30cm iskald bekk og kjenner det kalde vannet strømmer inn under klærne. Det er umulig å reise seg uten å dyppe kameraet. Jeg måtte rulle meg på land. Halve meg og halve sekken er gjennomvåt. Det blåser bra her jeg er og nå. Det haster det med å få opp teltet før jeg blir nedkjølt!

Kameraet fikk seg en kjapp dukkert i fallet, og det er med spenning at jeg prøver om det i det hele tatt virker. Yes! Det har dugget veldig, men jeg konstaterer at det heldigvis virker. Soveposen er våt, ryggsekken og alle klærne jeg har på meg, likeså. Heldigvis har jeg alltid tørre klær med meg i en tett pakkpose. Det var redningen nå.
Det er ei hustrig natt jeg går i møte. Allikevel ble søvnen god, utrolig hvor godt jeg egentlig sover i telt! Sokker, stilongs og trøye har jeg hengt opp på teltets barduner i håp om å få de sånn høvelig tørr til neste morgen. Det er kaldt ute. Termometeret viser 4 grader, og det blåser friskt. Klokka er 18.40 og det er i ferd med å bli mørkt. Jeg koker meg ris som jeg blander med en boks med makrell i tomat. Enkel og god turmat! Det er deilig med noe varmt i kroppen etter et heller så kjølig fjellbad. Noen kopper kaffe blir det også utover kvelden, før jeg sovner stille inn rundt 21.00..... J

 

Klærne henger til tørk på teltbardunene.

 

 

Godt kamuflerte i fjellet.

 

Plutselig kom jeg over Hårteigen....?

 

Kanskje en gammel turgåer. Neppe. Sikkert jerv eller bjørn som har vært på ferde.

 

 

 

Vekkerklokka er stilt inn på 07.00, våkner likevel 0630.  Jeg må benytte meg best mulig av dagen! Etter en god kopp kaffe og ei gryte risengrynsgrøt, starter jeg pakkinga og er på vei rett før 09.00. Det blåser kraftig i dag og det er kaldt. Flere ganger må jeg holde på lua for å unngå at den blåser avgårde. Vadingen over Skâktârjohka går uten problemer, for et flott område! Hit opp skal jeg flere ganger, tenker jeg i det jeg går oppover mot Unna Nannâs.
 Vel oppe ved disse to vannene oppdager jeg at det er ei kraftig rift i den ene stroppa som er festet til magebeltet på ryggsekken. Jeg er usikker på hvilke følger det vil få om den ryker, derfor velger jeg å ikke gå lenger inn i parken. Planen var egentlig å gå inn til Dærtahytta og områdene der omkring. Mens jeg går og undrer over den skadde reima, passerer vi en liten flokk med reinsdyr. De følger nøye med oss når vi passerer. Det er vel Ozzy de er mest skeptisk til, tenker jeg.

I det jeg er på let etter en passelig leirplass, går jeg på en flokk med ryper. Typisk at hagla fremdeles er nedpakka i sekken!! Fiskestanga blir prøvd ei god stund i disse to vannene, men uten hell. De er langgrunne med sandbunn, men selv om jeg ikke får fisk og det heller ikke er tegn til liv, går det sikkert fin røye her. Jeg får faktisk øye på en frosk svømmende i vannet. Er ikke det litt spesielt i en høyde over 700 meter?.. Dette har jeg ikke hørt om før. Etter en stund uten fiskelykke bestemmer jeg meg heller for å fyre et bål, for å prøve å tørke de våte sokkene mine etter i går. Det har vært kaldt på bena i hele dag, spesielt om jeg står i ro ei lita stund. Jeg bruker en liten time på kvistsankingen, som i hovedsak består av visne vierkratt grener. Mye arbeid for et lite bål. Bålet brenner opp på en halv time... Bittert!

Jeg prøver så lang det lar seg gjøre å fyre bål på alle mine turer. Det er ikke så nøye om bålet er stort eller lite, bare det brenner.

 Jeg kryper ned i den våte soveposen med et smil om munnen. Jeg er fornøyd med dagen. Sovner som en baby, og våkner neste morgen til helt blå himmel. Sola lurer så vidt over horisonten og de få solstrålene som treffer skrotten gjør utrolig godt! Klokka er rundt 07.00, For en flott dag dette kommer til å bli.

Etter at frokosten er inntatt, og jeg er i ferd med å pakke utrustningen, hører jeg noen rare lyder fra steinura. Steinura ligger noen hundre meter unna på den andre siden av vannet. Jeg vil si det er en slags bjeffing. Det er ikke noen hund, og heller ikke  et typisk revebjeff. Reven har jeg hørt noen hundre ganger før, så det er jeg temmelig sikker på. Tanken slo meg at det kanskje kunne være en skadet rev eller noe. Jeg står lenge å speider mot steinura, men klarer ikke å lokalisere noe spesielt. Bjeffingen holder på lenge. Faktisk hele tiden imens jeg holder på å pakke sakene. Jeg gir opp å gjette på hvilket dyr dette kan være, og rusler til slutt avgårde uten egentlig å forstå hva det var.

 

 

Jeg bestemmer meg for å følge høydevassdraget nedover mot et lite vann med navn 677. Her går jeg på rypekull nr 2. Disse treffer  jeg i et tett vierkratt nede ved vannkanten i det jeg skal til å fikle frem fiskestangen.
 Jeg prøver fisket i dette lille vannet, men finner fort ut at det er altfor grunt. Jeg får dritt på kroken på hvert eneste kast. Det er sikkert fin fisk i dette vannet og, for jeg mener bestemt jeg så et lite vak. Bestemmer meg heller for å gå videre mot det noe større Gârasjâvri. Fiskestanga blir byttet ut til fordel for hagla på vei gjennom vierkrattet og ned til Gârasjâvri. Jeg ser selvsagt ingen flere ryper på denne turen.  

I dag er det meningen at jeg skal fiske, fiske og atter fiske.  Og kanskje et bål... Været har bare blitt bedre og bedre i dag. Nå er det solskinn og nesten helt vindstille. Jeg legger fra meg sekken nede ved vannkanten, og fiskestanga blir igjen byttet ut med hagla. Nå skal det fiskes! Sulten merkes, og det hadde smakt med fisk.
Jeg er i den søre enden av vannet på en stor halvøy av morenemasse. En fin plass som anbefales. Det er grunt rundt halvøya, men det går. Etter en times tid med aktivt fiske, og ikke antydning til napp, ser jeg plutselig en stor skygge som siger sakte etter sluken. Fisken er forsiktig i bevegelsene. Og den er stor! Sluken er snart i vannkanten og jeg klarer ikke å sveive senere uten at sluken synker til bunns. Jeg kjenner fiskerusen rive i kroppen og verden forsvinner. Og akkurat der, i grevens tid, biter fisken. YES! Det er ei røye av flott størrelse. Jeg ser raskt at røya henger dårlig på kroken og er nødt til å gjøre noe. Jeg drar den forsiktig inn den siste halvmeteren inn mot land og imot noen stener. Akkurat i det den møter vannskorpa slipper røya taket. Foten min går automatisk til angrep og klarer på et finurlig vis å sperre den inne mellom to store stener. Jeg klarer å ta den med neven! Flaks. For en flott fisk. Jeg anslår den til å være rett i overkant av halv kiloen. Dette er min største røye hittil og mer enn nok til en middag.

 

 

Det er mye rekved nede ved vannkanten i dette vannet. Det tar meg bare noen få minutter å sanke nok ved til et par timers bålfyring. Visst ble det bål i dag også. Fisken er fin og rød i kjøttet. Den blir kokt på bålet sammen med ei kanne kaffe. Nå er jeg i himmelen, min himmel.. Alt stemmer i dag. Sol, vindstille, flott fisk, kaffe, sjokolade og bål. Jeg storkoser meg og ligger lenge foran bålet. Bedre enn dette kan jeg ikke ha det.

God og mett rusler jeg videre langs vannet og fisker. Fiske-lysten har avtatt litt, men jeg fisker allikevel rundt vannet. Jeg ser ei likedan røye følge etter sluken senere, men dette er alt jeg får av kjenning av fisk i dag. Jeg er fornøyd med det.

Hele tiden mens jeg går har jeg den litt ubehagelige tanken i hodet. Hva om reima på hoftebeltet ryker? Det har begynt å regne. Det skifter jammen meg fort her oppe. Det blir ikke så mye ut av det, men det er nok til at jeg tar regntrekket på ryggsekken. Jeg går nordover og leter etter en passelig camp for natten. Jeg stopper med jevne mellomrom og sjekker stroppa. Det ser ut til at den vil holde til at jeg kommer hjem.

 

Denne kvelden ligger jeg lenge i teltet. Ute er det stump mørke. Det stearinlyset som jeg har stående i ytterteltet gjør det koselig og lager en litt trolsk stemning!
Jeg har lagt meg i posisjon til morgendagen, slik at jeg klarer å gå ned på en dagsetappe. Ut i fra kartet har jeg ca 15- 16 km å gå før jeg er fremme med bilen.  To kopper kaffe og en kopp sjokodrikk bør holde meg oppe noen ekstra timer. Som sagt tidligere så sliter jeg med å holde meg våken i teltet.  

Jeg vet ikke helt når jeg sovner, men kl 03.00 våkner jeg av at tanken er full. Jeg må ut å slå lens. Med hodelykta på og i boxeren, går jeg ut av teltet. Jeg skvetter  til, for det første som møter meg når jeg kikker opp, er to blinkende øyne. De er ca 50 meter unna. Det første jeg tenker på er jo selvsagt en bjørn. Det var jo ikke helt slik jeg ønsket å få se bjørnen i Dividal J Det viste seg heldigvis å være en nysgjerrig rev på jakt etter mat.
 

 

 

 

Et stykke øst for Gârasjâvri ligger en liten same- landsby. Jeg velger å kalle det det, fordi det så sånn ut fra avstand. Det virker i alle fall ut som det er flere hus og hytter enn det som er merket av på kartet.
Det må være mye rein i området, for jeg har aldri før sett så mye bein og kadaver noen plass, som her oppe. Nok om det. Uansett, det er en ting som har irritert meg de siste kilometerne.  
Det er den litt uappetittlige tingen at det er mye tegn til at folk har vært mye på do i dette området. Toalettpapir ligger slengt rundt omkring i terrenget. Det blir verre og verre desto nærmere “landsbyen” jeg kommer. Om dette er en tilfeldighet vet jeg ikke, men unødvendig er det i alle fall. Det er ikke verre enn å dekke til tingene med en stor sten, mose el. lign.

 



Her ser dere reima som er i ferd med å ryke.



 

Konklusjonen min etter denne forholdsvis korte turen i Øvre Dividal Nasjonalpark, er at inn hit skal jeg igjen. Denne plassen skal utforskes og jeg planlegger allerede flere lengre turer i hodet mitt. Terrenget er lettgått og oversiktlig. Det er ikke så altfor mange turstier og sikkert mange gode fiskevann som bare ligger å venter på meg til neste gang jeg kommer! Det at de store rovdyra våre holder til i dette område setter også en ekstra spiss på det hele.

Anbefales!

 

Jens R.